Kommentaren på TVSØRS's Selvbilde side

 


UKENS SELVBILDE

Bluss på fyren under Kirkefestspillene

Fire stappfulle festningshus til tross - veldig mange kristiansandere måtte se dørene stengt foran seg da de ønsket å Christiansands Dramatiske Selskabs revy "Den store fellesbasaren" av Asbjørn Arntsen, Petter Hangeland og Pål Repstad.
 


Bjørn Enes

Se klipp fra forstillingen Explorer: 28.8ISDN, Netscape: 28.8ISDN

Den "musikalske fruktkurven i to akter" som ble satt opp under Kirkefestspillene i Kristiansand kom som en naturlig forlengelse av den selvransakende diskusjonen som pågikk våren 1999 i byens lavkirkelige miljøer. Et seminar i Frikirken gjorde det stuerent å snakke kritisk om skyggene som en stivnet pietisme har kastet over livene til mange menighetsmedlemmer. Den sprelske revyen brakte de samme miljøene et skritt videre: Heretter er det også lov å le av disse skyggene. 

Og folk lo. Biskopen, kirkeministeren og alt som kan krype og gå av lokale religiøse autoriteter lå langflate over benkeradene i den gamle festningen sammen med bedehusmedlemmer, humanetikere og ateister. Lufta er blåst ut. Etter dette har ikke gammelmodig floskler overlevelsesmulighet i landsdelens bedehus. Etter dette kan alt skje.

Forfatterne har hovedæren. Gode skribenter med solid personlig erfaring fra det miljøet de karikerer. 

_ En karikatur behøver ikke være ondsinnet, sa Asbjørn Arntsen før premieren. Etterpå har han sine ord i behold: "Den store fellesbasaren" er vennligsinnet, uten å gå rundt de heite grøtklattene. Dette var en revy av og for bedehusfolket. Det var det som gjorde den så herlig, også for utenforstående. 

I formen var det nettopp en basar, med vafler og kaffe og årer og broderte løpere og kleshengere med hekletrekk og fruktkorg. "Fellesbasaren" er et uttrykk for det ekumeniske i tiden, bredden i arrangementskomiteen tilsvarer ganske nøyaktig bredden i styret for fellesmøtene i Krisitansand. Noe som fikk de mest dramatiske konsekvenser under valget: Etter at nominasjonskomiteen hadde foreslått sin sedvanlige rekke med gamle menn til det nye basarstyret, skjedde det rene kupp der det innsettes et nytt styre med både skilte kvinner, pinsevenner, katolikker og innvandrere. Også på dette punkt ser det ut til at forfatterne hadde grepet noe i timen denne våren. Det ble ikke minst understreket av den nye biskopens dannede klukking og kirkeministerens rungende latterbrøl. 

Jens Olai Justvik leverte en skuespillerprestasjon som om han aldri skulle ha gjort noe annet de siste tretten årene enn å turnere rundt på teltmøter i indre Agder. Med kav Vennesladialekt, en stemme på den karismatiske knivseggen mellom hissende entusiasme og rørt gråt og et kroppspråk som i en og samme bevegelse uttrykte både kraft og banalitet, hellig uskyld og sexfiksering. 

Reidar Moslands tolking av predikantbroderen og lignelsen om fyren i sjømannskjerka i Brooklyn som manglet bluss og gjorde det så tusmørkt at han mest ikkje konne se må også nevnes. Litt overspilt, kan hende, men utvilsomt tatt på kornet. For øvrig kunne de bejubles i kø, hele ensemlet.

Enhver som måtte ha ventet på negative reaksjoner fra bedehusene venter fortsatt i slutten av mai. Den eneste vi i Selvbilderedaksjonen har registrert går slik:

_ Men selvironi var revyen blottet for.

_???? Var det ikke selvironi alt sammen?

_ Nei. Dette var den moderne, urbane, vindrikkernes og dansernes, akademikernes fløy i bedehusene som harsellerte med sitt opphav. Og ikke et eneste revynummer karikerte dem selv. 

20/5-1999