Den gamle teaterbygningen bygget i 1895 som stod til 1966. Svart hvitt.

Byens andre teaterbygning: Kongensgate 2

Sjokket var stort da byens første teaterbygning ble lagt i aske i juli 1892. Men det gikk likevel ikke lang tid før Det Dramatiske Selskab besluttet å få oppført en ny bygning så snart økonomien var på plass. Det lyktes å få kjøpt hjørnetomten der Olrogs hus hadde stått slik at man kunne begynne planleggingen av et nytt, rommelig teater.

Det ble arkitekt Berle som tegnet den nye teaterbygningen og byggmester Schram som oppførte den for rundt 60 000 kroner. Teateret stod ferdig allerede i 1895. Det ga plass til 500 tilskuere, fordelt på parkett og to losjerader. Himling og losjerader var dekorert i italiensk renessanse.

Teateret ble etter innvielsen karakterisert som et av vårt lands vakreste og heldigst innredede teaterhus. Det hadde store likhetstrekk med Drammen Teater og Den Nationale Scene i Bergen

Den gamle teaterbygningen bygget i 1895 som stod til 1966. Svart hvitt.
Teateret vårt etter bybrannen og frem til 1966

Teateret ble innviet med pomp og prakt. Christianssands Dilettantorkester ledet av organist Rojahn innledet med festmarsj, komponert for anledningen av Rojahn selv. Vilhelm Krag leste sin egen prolog. Og så oppførte skuespillere fra Christiania Theater Lille Eyolf av Henrik Ibsen, med Ragna Wettergren i hovedrollen. Henrik Ibsen skal selv ha telegrafert og ønsket alt godt for det nye teateret.

 

Den lokale pressen var full av lovord, både over teateret og forestillingen. «Maskineriet virket hurtig og sikkert. Dekorasjonene var smukke. Tilskuerhuset var særdeles velinnredet». Byen hadde atter fått en kulturell storstue, eid og drevet av Det Dramatiske Selskab

Det Dramatiske Selskab har ved flere anledninger satt opp stykker av sørlandsforfattere. I 1925 stod Baldevins bryllup av Vilhelm Krag på plakaten. Vi ser fra venstre Lill Johnsen, Dix Stabel, Johan Brun Moe, Einar Keim, Emil Gundersen og Dagny Gundersen. Foto via Det Dramatiske Selskab
Det Dramatiske Selskabs frontfigurer gjennom en menneskealder var Einar Keim og Emil Gundersen. Her ser vi dem i Baldevins bryllup i 1925, Einar Keim til venstre som Baldevin Jonassen og Emil Gundersen til høyre som Simen Pimpen. Foto via Vessa Kaurin
Det finnes få bilder av publikumsarealene i det gamle teateret. Her ser vi et glimt av parkett og første og andre losjerad, også kalt «Himmelen». Foto fra boken “Trekk av Kristiansands teaterhistorie”

Det er umulig å gå i detaljer når det gjelder det indre livet i teateret fra nybygget stod fiks ferdig i 1895 til lysekronen falt ned i parkett en formiddag i 1958. Men sikkert er det at aktiviteten var rik og variert. Det var gjestespill, konserter og operaer. Men kjernen i virksomheten var hele tiden forestillingene med byens egne amatører, Kristiansands Byorkester, Kristiansands Operakor, Det Dramatiske Selskab og en relativt kort men hektisk periode Hvepse-revyene.

Allerede i 1806 satte Det Dramatiske Selskab for første gang opp Den Stundesløse av Ludvig Holberg. Dette bildet er hentet fra en svært vellykket oppsetning i 1935. Fra venstre ser vi ukjent, Einar Keim, Aaslaug Dietrichson som Pernille, Emil Gundersen som Den Stundesløse, ukjent, Dagny Gundersen, Odd Johannesen, ukjent, Annemor Næser og Julius Hougen. Foto via Det Dramatiske Selskab.

Noen helt spesielle begivenheter kan nevnes. 

I januar 1913 la Det Norske Teatret sin aller første forestilling til Kristiansand. Det var Ervingen av Ivar Aasen med litt av et A-lag på skuespillersiden. Både Edvard Drabløs, Rasmus Rasmussen, Klara Semb og Lars Tvinde medvirket i forestillingen. Spenningen før premieren hadde forresten vært stor. Et nynorsk stykke i Kristiansand! Men Ervingen ble mottatt med gode kritikker selv om et par av avisene måtte komme med noen språkpolitiske spark. Det hører med til historien at Det Norske Teatret også la sitt 50–årsjubileum i 1963 til teateret i vår by. Da ble Olav Duuns Medmenneske spilt. Rollelisten forteller at både Astrid Sommer, som fikk tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull på premieren, og Liv Ullmann hadde store roller, og begge fikk strålende kritikker.

 

Anne Sofie Dyvåg, født Valeur i 1920, hadde mange gode barndomsminner fra det gamle teateret. Hun fortalte at inngangen på hjørnet var flankert av to store granittsøyler som Govert Justnes hadde forært. Det gikk en lang, iskald gang i hver retning inne i teateret. Der var det knagger til yttertøy. I gangen langs Kongensgate var det en trapp opp til losjeradene. Når en kom inn i første losjerad, gikk en noen forferdelige trappetrinn ned til første benk. Det var visst et slags rekkverk langs trappetrinnene, men det var lett å snuble, så der skjedde mang en ulykke. Hadde en fått billett helt bakerst i første losjerad, var det vanskelig å se noe. Da kunne en gå frem og sitte i trappene. I andre losjerad, som ble kalt «Himmelen», var det bare de som satt på første benk og hang utover det polstrede gelenderet, som kunne se noe i det hele tatt.

 

Nede i parkett var det vonde stoler med klappseter. Ganske langt bak var det en stor søyle. Fikk en billett bak denne søylen, kunne en bare høre forestillingen! Sceneteppet var ikke av tekstil. Det var gulmalt og ble trukket rett opp. Sideteppene var også malte kulisser som stod fast. I forteppet var det flere kikkehull som skuespillerne hadde gravd ut. Når teppet gikk opp, strømmet det iskald luft ut over publikum i parkett.

Fra 1946 og frem til 1961 summet Hvepsene over byen. De spilte fast i Kristiansand Teater, og deres revyer samlet alltid fulle hus hver gang de presenterte en ny forestilling. Her ser vi to av Hvepsene, Rolf Hultmann og Harry Lorvik. Til tider var det nok at de bare viste seg på scenen før jubelen brøt løs. Foto fra Havn- og Transports 50års jubileumsfilm.
Hvepsen Gunder Tellefsen er her i livlig samspill med Olav Varen (Ukas). Ukas var Hvepsenes faste tekst-leverandør. Gunder Tellefsen hadde utallige minneverdige rollefigurer på sitt repertoar og huskes av mange for sin fremføring av flere gode revyviser. «La det regne» og «Å i sava å `an sviver» er utsagn som stadig lever på folkemunne. Foto fra Havn- og Transports 50års jubileumsfilm

Det var alltid spennende å se hvem som var i teateret. Stemningen var ganske intens når en satt og ventet på at teppet skulle gå opp. Alle hadde pyntet seg, barna med lakksko og hvite strømper. Sjokoladegutten gikk omkring og solgte godterier. Og det stod alltid en brannmann med hjelm og blanke knapper bakerst i salen. Han var utkommandert som vakt fordi rømningsveiene nok var ganske skrøpelige.

 

Det var flere barneforestillinger i teateret, blant annet Snedronningen, Reisen til julestjernen og Askepott. Ofte var det forestillinger i teateret på 17. mai. Det var gjerne Gymnasiesamfundet Idun som stod bak disse. Rødrussen satt da i første losjerad og blårussen i andre. Det øvrige publikum måtte ta til takke med de billettene som ble til overs, for denne dagen var det russen som rådet grunnen. Det var mye bråk og spetakkel. Blant annet utvekslet de russesanger, og det skal alltid ha vært spennende å være til stede.

Andre verdenskrig ble en vanskelig tid for teaterlivet i byen vår. Teaterdirektoratet ville ha en finger med i alt det som skulle spilles på scenen. Det Dramatiske Selskab lot derfor være å sette opp egne stykker, rent bortsett fra noen kabaretforestillinger til inntekt for gode formål. Selskapet drev altså stort sett som rent utleieteater. Men det var heller ikke problemfritt. Det var nemlig nesten umulig å skaffe koks til oppvarming, og i tillegg var det til stadighet flyalarmer og luftangrep. Men utrolig nok ble teateret likevel flittig brukt, både av lokale utøvere og av turneer.

Da krigen var over, satt Det Dramatiske Selskab igjen med et pent overskudd selv om selskapet under hele krigen hadde sørget for å gi betydelige beløp til trengende hver eneste jul. Overskuddet ble brukt til en gjennomgripende oppussing av teaterbygningen. I parkett ble det satt inn nye stoler. Det gamle sceneteppet ble skiftet ut. Lysanlegget ble modernisert, og utgangslys kom på plass. Men best av alt var det vel at det ble montert et nytt oljefyringsanlegg.

Men dessverre var det ikke økonomi til å oppfylle alle de kravene som blant annet brannvesenet stilte. Og allerede i 1955 ble det nedsatt en komite som skulle vurdere teaterets fremtid og komme med forslag til ombygging eller eventuelt bygging av et helt nytt teater.

Et uhyggelig forvarsel om at det ikke stod så bra til med teaterbygningen fikk man den 6. oktober 1958 da den vakre, gamle lysekronen falt ned i parkett og knuste flere stoler. Heldigvis skjedde dette om formiddagen, så det ble ingen personskader. Men dette førte selvfølgelig til at hele bygningen ble nøye undersøkt. Noen foreløpige og nødvendige reparasjoner ble foretatt, samtidig som det ble arbeidet for fullt med ombygningsplanene.

 

Men så kom det for en dag at det var gått sopp i den gamle murbygningen. Den gang fantes det ingen midler som kunne få soppen bort. På generalforsamlingen for Det Dramatiske Selskab i 1963 ble det meddelt at bygningsrådet hadde lagt ned forbud mot å bruke teateret til forestillinger.

 

Dette var et nytt, hardt slag for selskapet. Men i løpet av kort tid innledet man et samarbeid med kommuneadministrasjonen for å finne alternative lokaler til konserter og turneer. Man vurderte også om det kunne være mulig å få den gamle teaterbygningen i en slik stand at den kunne drives en ny tiårsperiode. Befaringer ble foretatt, og møtene var mange og lange. Omsider ble det bestemt at teateret måtte rives og at det skulle oppføres et moderne og tidsmessig teater på tomten. Den 15. februar begynte rivingen, og den 7. mai 1966 var den gamle, vakre teaterbygningen jevnet med jorden.

Rivingen av teaterbygningen i 1966
Et dramatisk bilde, i dobbel forstand. Det gamle teateret rives i 1966. Foto: Øystein Daatland
Rivingen av teaterbygningen i 1966
Det var mange kristiansandere som var oppriktig lei seg da den gamle teaterbygningen måtte rives i 1966. Foto: Øystein Daatland.

10 år senere kunne det åpnes et nytt teater på samme stedet

Nytt teater i 1976
TEKST: KNUT MÆSEL OG INGER JOHANNE MÆSEL

Copyright © Det Dramatiske Selskab 2024 | utformet av MJAS.