Generalskipsmåler Peder Olrog eide på begynnelsen av 1800-tallet et stort hus som lå på hjørnet av Vestre Strandgate og Kongensgate, der hvor Teateret ligger i 2022. Han leide ut store deler av huset til
det gamle Klubselskabet, og etter en del forhandlinger fikk Det Dramatiske Selskab anledning til å benytte noen av disse lokalene til teatervirksomhet. Riktignok var det liten plass og dårlig med sceneutstyr, men likevel sørget medlemmene for at det ble oppført ganske krevende teaterstykker i de midlertidige lokalene.
Generalskipsmåler Olrog skulle komme til å spille en viktig rolle både for Det Dramatiske Selskab og for byens totale teaterliv.
Da selskapet våknet til nytt liv i 1807, bestod Direksjonen eller styret av stiftamtmann Emanuel de Thygeson, major Hagerup og doktor Petersen. Disse tre hadde et inderlig ønske om å få bygd et
skikkelig teater og innledet forhandlinger med Peder Olrog om leie av den store hagen mot Kongensgate som hørte til hans hjørneeiendom. Til slutt ble det opprettet en leiekontrakt.
Men Olrog stilte et viktig krav. Kontrakten skulle være uoppsigelig fra hans side «på den Betingelse at Selskabets dramatiske Forestillinger ikke ophørte tvende Vintre efter hverandre». Dermed sørget altså Olrog for at selskapets medlemmer ble nødt til å anstrenge seg for å holde aktiviteten oppe. Dette viste seg å få stor betydning både for Det Dramatiske Selskab og for byens teaterliv. Og så, – etter at fru Olrogs store bakerovn og et par mindre ut husbygninger var blitt flyttet fra hageområdet, kunne planleggingen av «Comoediehuset» på Olrogs tomt begynne.
Teaterbygningen ble tegnet av ingeniørkaptein Benoni d’Aubert, svigersønn til Thaulow, og det ble løytnant Oftedahl som fikk oppdraget med å utføre byggingen for 2900 riksdaler, etter at han hadde slått av litt på prisen. Allerede høsten 1807 stod teateret ferdig. Det Dramatiske Selskab hadde skaffet både seg selv og byen en teaterbygning..
Vi vet at teateret ble en enkel enetasjes bygning oppført i bindingsverk med murfyll. I stallbygningen som sto mellom teateret og Olrogs hjørnehus, ble det i andre etasje innredet en såkalt foaje som kom til å bli en enkel og grei forbindelse mellom teateret og lokalene til det gamle Klubselskabet. Lokalhistoriker Karl Leewy skriver at «teateret ikke var noen fryd for øyet utvendig sett. Det måtte kalles for en stygg, grå kasse. Der var intet gjort for å pynte opp på fasaden.»
Men teaterets indre skal ha vært bedre enn eksteriøret. Det besto av en teatersal med parterre (parkett) og galleri, samt fire værelser og to ganger. Det ble sagt at det på en måte var koselig teatersalen til tross for de sjokoladebrune og grå fargene på veggene. I taket hang det en seksarmet lysekrone i glass som var en gave fra de Thygeson. Det var losjer ved scenen, og på begge sider av forteppet var det nisjer med malte portretter av Holberg og Wessel
Forteppet som kunne rulles opp og ned, viste et bilde av østerhavnen fra begynnelsen av 1800-tallet. Det var frieslenderen Meindert Arjens Appel som var teatermaler. Han malte også en rekke baktepper med ulike motiver. Alle sceneskift måtte foregå for åpen scene. Både maskineri og hjelpemidler i teateret var ytterst primitive. Belysningen var også dårlig i og med at man bare hadde levende lys. Det fortelles at man brukte nye vokslys på premieren mens det bare ble brukt talglys på prøvene. Ved orkesterrampen stod det noen få oljelamper. Oppvarmingen var også elendig. Publikum hadde som oftest yttertøyet på seg.
Damene hadde bare adgang til sitteplassene på galleriet, mens herrene oppholdt seg i parkett hvor det kun var ståplasser. Det virket visstnok både fornemt og overlegent når herrene stod under forestillingene. Ikke underlig at de måtte trekke seg tilbake til «det Olrogske klubbrom» i pausene for å styrke seg på et glass med punsj eller konjakk!
Teateret ble kalt «Templet» på folkemunne. I denne teaterbygningen fikk byens egne scenetalenter utfolde seg. Men også omreisende danske og norske teaterselskaper spilte på teaterscenen.
Utover på 1800-tallet gikk interessen for teater i store bølger, i takt med strømningene i tiden. Men i 1857 fikk Det Dramatiske Selskab igjen driftige menn i direksjonen. Det ble tatt opp et lån, og en større modernisering og reparasjon av teateret ble satt i gang. Og det var nok på høy tid, for teaterbygningen fra 1807 var blitt bygd på billigst mulig måte. Nå ble det blant annet satt inn benker i parkett, og de gamle losjene ble fjernet for å gi bedre plass til publikum. Oppvarmingen ble bedre, og ettersom byen hadde fått gassverk i 1857, fikk teateret gassbelysning. Men trappene og utgangene forble like trange og brannfarlige som tidligere. Heldigvis ble det gamle forteppet beholdt, men bildene av Holberg og Wessel ble tatt ned og kastet.
Det indre liv i teateret forandret seg også i 1850-årene. Damene ble hentet ned fra galleriet. Applaus ble tillatt, og det ble mulig for den vanlige borger å løse billett til de forskjellige arrangementene. Og det var ikke småtterier Templet kunne by på. Man kunne oppleve Ibsens og Bjørnsons dramaer, Rossinis og Verdis operaer, spiritistiske soareer, slangemennesker, sverdslukere, fakirer og såkalte kongelige, verdensberømte kunstnere som tryllet og sang. Det Dramatiske Selskabs lokale krefter oppførte lystspill og komedier, oftest for fulle hus. I 1877 ble selskapet eier av teatertomten, og da gikk man igjen i gang med å pusse opp lokalene.
Så skjedde katastrofen. Den 8. juli 1892 brøt den store bybrannen ut, og byens første teaterbygning ble flammenes rov. Det Dramatiske Selskabs egen protokoll forteller:
«Under den store Ildebrand 8. juli 1892 nedbrændte Det dramatiske Selskabs Eiendom Christianssands Theater opført 1807. Bygningen var assurert for 10 600 kr. Den smule Indbo Theateret eide, var ikke assurert».