sørlandet i 100
I 2002 feiret Sørlandet hundre år som landsdel. Agder-fylkene hadde da en omfattende markering, ni måneder til ende. Arrangementet ble kalt Sørlandet i 100.
Det ble gjennomført en rekke kulturarrangement og mye festivitas.
Og Det Dramatiske Selskab dro på turné til de mer eller mindre indre bygder med Den Store Fellesbasaren.
Vennesla 12. oktober 2002
Den 12. oktober 2002 kommer til å bli husket som dagen da Den Store Fellesbasaren tok det store steget og la ut på turné til de indre bygder i Agder.
Første stopp var Venneslahallen, der folk hadde gått mann av huse for å få del i fellessskapet på forestillingen.
2 forestillinger ble spilt med 500 tilskuere samlet på hver. Det var god, gammel basar stemning: Kaffelukta vibrerte i neseborene og flyttige hender hadde laget nydelige vafler som ble fortært med andakt.
Og så var det åresalg til inntekt for Kirkens Nødhjelp, med mange fine gevinster. Og mange heldige vinnere. Åresalget på Vennesla innbrakte forøvrig nærmere 24 000 kroner til Kirkens Nødhjelp
Alle var der: Steinar og Einar Leif, mannskoret Øya, barnekoret Smørblomsten, tante Johanne, Victoria, Harry Lie, Heptekjær-jentene, uteseilerne Gunda Gry og Kurt med små og store venner. Se hele oversikten her.
Og turnéen gikk videre, neste stopp Mandal. Sjekk Den store felles basareren i Mandal.
Valerie Kubens, Sørlandet i 100, skriver etter forstillingen :
«1000 mennesker frydet seg over Den store fellesbasaren lørdag 12. oktober. Revyen settes opp i samarbeid med Sørlandet i 100, og spilles i tre kommuner til i høst.
Latteren gjallet mellom lekablokkene i Venneslahallen da Den store fellesbasaren ble vist med to forestillinger lørdag.
– Jeg kjenner meg igjen i hver en replikk. Det var skikkelig fornøyelig, sa Venneslas ordfører, Torhild Bransdal (KrF) etter forestillingen. Hun vant ”tilfeldigvis” basargaven som vakte de muntreste minner, en heklet kleshenger med gule kyllinger. Den måtte passe godt til partifargen hennes, mente sangevangelist Einar Leif i Jens Olai Justvik sin skikkelse.
Etter oppmøtet å dømme i Venneslahallen var det uhyre mange som kjente seg igjen i skildringene. De fikk gjenopplevde sin barndoms vekkelser og kunne dra på smilet over en forgangen tid.
Så populær var forestillingen i Vennesla at selv to forestillinger med plass til 500 mennesker på hver ikke var nok til å møte etterspørselen. Mange mennesker sto på venteliste.»