Hva er den egentlig for noe, denne fellesbasarforestillingen? Gjøn, harselas, ondartet parodi eller respektløs blasfemi?
Kanskje jeg skulle være litt personlig etter ti år i denne forestillingens indre krets og etter flere tiår innenfor det lavkirkelige basar – og møteliv, som observant organist og akkompagnatør, og som initiativtaker, komponist og hovedleverandør av tekster her og dypest sett ansvarlig for forestillingen.
Den store fellesbasaren skal være en varm og godartet karikatur, tegnet og malt fra innersiden, med bred pensel og lyse, gjenkjennede musikalske farger, med smilende sideblikk og samtidig med klare kritiske pekefingre til de teologiske autoriteters fastlåste fasitsvar som til tider gjorde veien for smal og porten for trang. Vårherre vil det sånn, at også minsten uten loddbok, ja han vinner likevel, som det synges i finalesatsen av revymusikalen.
Det er formen som karikeres og dveles litt vennlig ved. Den nylig avdøde lekpredikant, min gode venn John Olav Larsen, var selv en flott representant for denne glade, romslige nådeforkynnelsen, blandet med humor og med et oppriktig alvor
Utdrag fra Asbjørn Artnsens ord i programheftet..
