Jens Bjørneboe 1920 – 1976

Jens Ingvald Bjørneboe var en norsk forfatter og samfunnsdebattant. Bjørneboe var utdannet billedkunstner, men etter bokdebuten i 1951 viet han seg hovedsakelig til et mangfoldig virke i skrift. Bjørneboe begynte som lyriker, men ble så mest kjent som forfatter av polemiske essay og avisartikler og av en serie tendensromaner som blant annet kritiserte moderne vitenskap, det offentlige skolevesenet, det norske rettsoppgjøret og fengselsvesenet. Siden konsentrerte han seg i flere år mest om dramatikk, og det siste tiåret av livet utga han skuespill, dikt og dokumentarisk og selvbiografisk pregede romaner, foruten en stor mengde artikler.

Bjørneboe debuterte med den kritikerroste samlingen Dikt i 1951. Sitt virkelige gjennombrudd som forfatter opplevde han imidlertid med skoleromanen Jonas fra 1955. Den skapte en av tiårets største litterære debatter og ble deretter raskt gjort til skolepensum. I taler og artikler som Tale til årets russ fra 1956, Svikeren fra 1961, Vi som elsket Amerika fra 1966 og Om formyndermennesket fra 1975 (udatert), oppnådde han særlig i siste halvdel av 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet å gi stemme til en ny generasjon radikal norsk ungdom.

Allerede fra 1960-tallets begynnelse hadde han markert seg sterkt i en serie debatter om kriminalreform, og med sin pornografiske roman Uten en tråd fra 1966 utløste han en av samtidens største kulturdebatter. Bjørneboe og hans forlegger ble dømt for å ha utgitt pornografi, og boka ble forbudt i Norge. Med unntak av denne utgivelsen og oppfølgeren Uten en tråd II fra 1968 fikk Bjørneboe først virkelig kommersiell suksess med sin siste roman, Haiene, fra 1974. I det siste tiåret av sitt liv ble han oversatt til en rekke språk, først og fremst som dramatiker. Bjørneboes produksjon er rik og variert, men hans litterære omdømme hviler i dag først og fremst på hans virke som essayist og på trilogien Bestialitetens historie fra 1966–1973.

Det finnes knapt noe norsk forfatterskap som i ettertidens mottakelse er blitt gjort til gjenstand for så mange ulike og tilsynelatende uforenlige eierskap. Historisk sett kan Bjørneboes karriere i offentlighet og litteratur likevel oppdeles i to hovedfaser, før og etter hans brudd med antroposofien og hans radikalisering i overgangen fra 1950- til 1960-tallet. Hans radikale fase, som varte fra begynnelsen av den såkalte «Fengselsdebatten» i 1959–1960 (en debatt om kriminalomsorgen) og fram til hans død, har i stor grad formet ettertidens bilde av ham.

Kilde: Store norske leksikon

Bjørneboe skrev også flere skuespill: 

• «Til lykke med dagen» (1965) som er en dramatisert versjon av romanen «Den onde hyrde»,
• «Fugleelskerne» (1966
• «Semmelweiss» (1969
• «Amputasjon» (1970)
• «Tilfellet Torgersen» (1973) og
• «Dongery» (1976).

  Kilde: Store norske leksikon