Westernmusikalkomedie av Klaus Hagerup, tekst og Egil Kapstad, musikk.
Premiere 23. april 2004
Hvorfor vi setter opp Klaus Hagerups ”Kuler i solnedgangen” nå?
Det er vel samme grunn som Svein Tindberg har for å reise rundt og lese bibeltekster fra scenen:
Hvis teksten har noe du oppfatter som åpenbare sannheter, så vil den kunne gi deg noe – selv om den er fremført tidligere.
Christianssands Amatørteater satte opp dette stykket både i 1977 og 1987.
Men vi tror det står seg på en tredje – og i følge regissør Alex Scherpf: siste gang i Kristiansand
Vi lager den store musikalfinalen, etter at det nåværende amerikanske regimet har beredt grunnen ved lojalt å føre tradisjonene fra Golden Saloon videre
Om stykket:
HISTORIEN:
Livet leves som vanlig i Golden Saloon. Folk flest drikker, spiller og krangler mens de prektige kvinnene til banksjefens hustru prøver å skremme dem alle til bedre moral.
Inn faller den støvete, kalkfattige og ennå navnløse Jim Reed. Han (barnet) vaskes resolutt av banksjefens kvinner, før han slippes ut på gulvet til mobben. De erter ham, inntil han presenterer seg som Jim Reed. Da gyser alle – omtrent som hvis en kom inn på Shalam og presenterte seg som Jesus. Men i dette tilfellet tror de at det er helten som har vendt tilbake. De har behov for å tro sånt i Golden Saloon.
Jim Reed blir tatt hånd om av Sally, men er for naiv til å brukes til sex. Etter at de slemme sorte mennene har kommet inn og laget stor slosskamp, trår Walt og Jim opp av haugen av mørbankete kropper – som seierherrer.
Nå har Jim etter hvert tatt på seg rollen som Walt og andre har presset på ham. Og Walt får befolkningen (etter sterk argumentasjon fra nyladete våpen) til å velge Jim som borgermester. Jim gir gratis drikke til alle og tvangsgifter Doc og Miss Grey. Doc liker det ikke og prøver å skyte Jim, men bommer fordi han er for full. Derfor beordrer Jim Doc hengt, i en fornøyelig hengescene.
Men Sally ser hulheten, skyter Jim og gråter over ham i sluttscenen.
… og selv om dette er kort fortalt, så blir det en lang, spektakulær forestilling med mye bra musikk, dans og humor på hovedscenen – i april 2004
| Balladesangeren: | Dene O’Neill | |
| Sally Nelson: | Hege Enger | |
| Florry | Mette Midling-Jenssen | |
| Doris: | Tone Mæsel Syvertsen | |
| barpike: | Ina Maria Brekke | |
| barpike: | Helene Skajaa | |
| Walt Docson: | Ole Martin Kyllo | |
| Doc Watson: | Ole Geir Feste | |
| Jim Reed: | Jan Fjeldal | |
| Hank Peterson: | Per Kullerud | |
| Otis Henderson: | Arne Hadland | |
| Snug Matson: | Reidar Mosland | |
| Duck Webb: | Oddleif Isaksen | |
| Buck Jones: | Henrik Syvertsen | |
| Muff: | Knut Østrådal | |
| Frank: | Øistein Rosen | |
| Fenton: | Kristian Larsen | |
| Slim: | Marius Lien | |
| Cliff: | Torje Skajaa | |
| Dan: | Christer Tindvik | |
| Juan: | Fredrik Landmark | |
| Mr. Harrison: | Toby Tørressen | |
| Mrs. Harrison: | Turid Langenes | |
| Mr Wellington: | Toby Tørressen | |
| Mrs Amy Fitzgerald Webster: | Gunhild Langemyr | |
| Mrs Cattleworth: | Toril Ugelstad | |
| Mrs Uppercough: | Beate Møller-Stray | |
| Mrs. Crimplefoot | Turid Langenes | |
| Mrs Wallaby: | Grethe Bryn | |
| Mrs Hansen: | Brit Skajaa | |
| Miss Grey: | Inger Johanne Mæsel |
Regi: Alex Scherpf og Ole Geir Feste
Scenografi: Alf Gunnar Huseth
Inspisient: Nina Ruud
Musikalsk leder, bass: Per Elias Drabløs
Piano, orgel: Per Kolstad
Gitar, lapsteel: Reidar Mofjell
Trommer: Dene O’Neill
Kulisser: Varodd Industrier v/Simon Angell og Ole Ingebretsen, samt Alf M. Huseth, Olav Tønnessen<
Rekvisitter: Åse Hege Stray, Rolf Bakken, Anne Kari Lomeland, Kristin Søvik, Audun Rossvoll
Lys: Ole Georg Bysheim
Lyd: Simen Hefte Endresen
Kostymer: Aud Stenberg, Kristin Søvik
Sminke og hår: Inger Holskog, Janne Egeland, Brit Skajaa, Cheryl Macdonald, Anne Berit Larsen, Sven Henriksen
Plakat: Audun Rossvoll
Foto: Kristin Søvik
Teatersjef: Ole-Bernt Kristoffersen
Teaterassistent: Kristin Søvik
Her finner du bilder fra generalprøven og bilder fra oppstartsmøtet
ROLLEBESKRIVELSER
«Golden Saloon” – befolket av alle arketypene fra tusenvis av sider med westernbeskrivelser. Noen er hovedpersoner som sender fortellingen fremover, noen er svært nødvendige medspillere.
Fortelleren introduserer alle rollene før det hele begynner.
Hun/han kan være en hvilken som helst westernfigur, og forsvinner fra stykket etter introduksjonen.
Balladesangeren binder scenene sammen, og kommenterer med sine sanger.
Han/hun er forfatterens stemme. Klaus Hagerup har plassert balladesangeren på scenekanten med gitar.
Sally Nelson er en hovedrolle med en viktig solosang. Sally er leilighetshore. Hun er tøff, men hun er også sterk, reflektert og myk. Hun ser uretten, men har gitt opp å gjøre noe med den. Men hun bærer ennå på drømmen om den (eller det) som tok dyden hennes: Urhelten, machomannen og fellesidealet i det lille samfunnet – Jim Reed som red bort en gang for 19 år siden. Sally har sitt eget rom ovenpå
Sally er kledd som horer flest i en saloon, men hun er nok litt mer elegant en sine yrkeskollegaer: Florry og Doris. Du henger ved bardisken gjennom det meste av stykket, lugger hverandre i blant når de skal slåss om et mannebein, og trøster (seg) og mennene rundt seg. I følge beskrivelsen til Klaus Hagerup: ”Overhodet ikke verdige, men vakre”.
Walt Docson er stedets sheriff. Han vokter status quo med muskler, kamperfaring og nypusset våpen. Han inngir respekt og han manipulerer villig vekk de andre. Han godtar det som må godtas av krangler i saloonen for at makten ikke skal trues, og han er den, i tillegg til den gamle legen Doc (og Sally), som se at det som skjer er løgn. Men han regisserer løgnen selv.
Walt har stjerne på brystet, er forskriftsmessig armert, og har det som trengs av klær for å holde på respekten – med andre ord litt bedre kledd enn de fleste andre.
Doc Watson er som navnet sier stedets lege. Den evige, gamle, kloke westernlegen – men trolig noen liter mer fordrukken enn sine kollegaer. Han har sett det meste, nå vil han glemme – i flasken. Det gir både humor og bitterhet til historien. Doc har runde briller, legeveske og en slitt dress.
Jim Reed er helten – og han er en puslete yngling. Han ankommer saloonen som det siste: Støvete og utslitt (han har gått veldig langt, hesten hans har også gått langt). Etter å ha fått av seg reisehabitten fremstår han (ifølge forfatteren) i ”Lille Lord Fountleroy”-kostyme: Altså som skjermet, borgergutt fra århundreskiftet med blondekant på knebuksene, fløyelskrave og sløyfe. Han er bare nitten år. Men han heter det samme som helten alle lever på minnene om, og selv om helten forsvant for nitten år siden, så gir de ham rollen. Og han godtar. Da blir han også svartere og tøffere i tøyet. Gjerne i dress med lisseslips, og ikke minst – han skal ha hatt.
Hank Peterson er en viktig og klovnete siderolle. Han er ”sterk som en stut, dum som en stut og vakker som en stut”. Han har store revolvere som han trekker kjapt (til stadighet). Han har gjerne glorete tøy – i de tidligere oppsetningene leopardskinnsbukse. Han er klossete, sentenkt, og bør ha god fysisk timing for humor. En rolle flere kan spille opp mot på scenen.
Otis Henderson er barkeeperen med de nervøse hendene. Han prøver stadig å få gehør for sin klage over at alt dette hender i hans saloon. Han synger ikke, men har lett for å miste ting.
Snug Matson er selve pokerspilleren.
Han er sleip, veeldig sleip. Han kan loppe alle i kortspill – og gjør det. Han er elegant antrukket (har råd til det), med mange ess lurt opp i blondeermene (eller bak lisseslipset). Rundt pokerbordet til Snug sitter også pokerspiller og slosskjempe Duck Webb, og revolvermannen Buck Jones
Ravende mellom bardisken og spillebordet finner vi også Muff, som bare har en replikk men bærer den vanskelige oppgaven å være overbevisende full absolutt hele tiden.
Også cowboyen Slim tilhører saloonens pariakaste. Hans oppgave er å bære ut de nyskutte.
I saloonen lever også gullgraverne Frank og Fenton
Cliff er den slemme mannen i sort som kommer utenfra og lager kvalm.
Han utfordrer først Hank Peterson, siden Walt ,som han er litt redd for, og til slutt Jim Reed selv. Cliffs to dumme våpendragere, som ler hysterisk ondskapsfullt av alle hans kommentarer, er Dan og Juan. De er slemme de også.
Andre uheldige personer som ikke burde gått på et slikt sted:
Mr. Harrison som kommer inn og klager over at noen har lurt fra ham hønene, men gir seg når svaret er et blankt revolverløp. Mrs. Harrison, hans kone.
Mr. Wellington, som stemmer på feil borgermesterkandidat og blir skutt for det.
Mrs. Amy Fitzgerald Webster er banksjefens hustru og leder en sang fra de prektige kvinner. Hun er moralens ledende vokter, ikke minst når plakater skal bæres og sanger synges. Hennes medsøstre, som alle må kunne synge, er Mrs. Cattleworth, Mrs. Uppercough, Mrs Wallaby, Mrs Hansen og Miss Grey.
Miss Grey har den viktigste rollen av denne gruppen. Hun er ikke så verdig som de andre, men svært snill. Dessverre oppfatter hun ikke helt hvor hun er. Det blir det humor av.
